(Artikkelen sto på trykk i Fjell-Folk, Årbok for Rørosmuseet 2010)
5. juli 1974 kom en ung historiestudent til Røros. Han hadde kommet fra Telemark i en helt spesiell hensikt, nemlig å intervjue to rørosinger om noe de var med på mange år tidligere, under fjerne himmelstrøk. Han vant deres tillit og nedtegnelsene fra samtalene den sommerdagen gir unikt innblikk i deres tid som soldater i den spanske borgerkrigen i 1938.
DEN SPANSKE TRAGEDIE
La meg innledningsvis kort gjøre rede for borgerkrigens utvikling. Den spanske venstresiden (Folkefronten) vant en knepen seier i parlamentsvalget i februar 1936. Etter økende uroligheter og vold fra ytterliggående grupper på venstre og høyre fløy gikk store deler av offiserskorpset til militærkupp 17.-18. juli 1936. Kuppet blir imidlertid mislykket, da store byer som Barcelona, Valencia, Malaga og Madrid står imot kuppmakerne ved hjelp av arbeidermilits og regjeringslojale styrker. Borgerkrigen internasjonaliseres raskt med omfattende tysk/italiensk militærhjelp til opprørerne. Etter hvert bidrar Sovjetunionen og Mexico med noe våpenhjelp til republikken. Krigen utløser polarisering mellom høyre og venstre i alle europeiske land. Den lovlige spanske regjeringen nektes våpenkjøp pga. ”non-intervensjonspolitikken” som blir styrt fra en komitè i London. I Norge følger regjeringen Nygaardsvold lojalt nøytralitetslinjen, men er for republikken. Om lag 35.000 frivillige fra hele verden drar til Spania for å kjempe mot Franco, Mussolini og Hitlers styrker. Fra Norden kommer mer enn 1.300 frivillige, litt i overkant av 200 er norske. Ti reiser fra Trøndelag til Spania – hvorav to fra Røros.
Krigen utløser en bred norsk solidaritetsbevegelse, den første store humanitære aksjon i sitt slag her til lands. Tross voldsomt engasjement fra antifascister verden over blir krigen en ren tragedie for den spanske republikken. Militært utvikler krigen seg nærmest til en eneste lang retrett, tross forbigående framgang på enkelte frontavsnitt. Flyktningestrømmen mot slutten av krigen blir en regelrett humanitær katastrofe. Splittet, dårlig utstyrt og dårlig organisert taper den spanske republikken krigen mot en helt overlegen fiende som er støttet med titusener av regulære tropper fra Mussolini og Hitler. Den 1.april 1939 - etter 989 dagers krigføring - kan opprørsgeneral Franco triumferende erklære seg som vinner. Dermed innledes nærmere førti års diktatur i Spania. Landet som i dag er nordmenns mest populære reisemål, forblir et brutalt diktatur inntil general Franco dør i november 1975, 83 år gammel.
HJERTELAG I FJELLBYGDENE
Den humanitære innsatsen som fulgte i kjølvannet av krigen i Spania vil for alltid stå med gullskrift i historien om norsk solidaritetsarbeid. Kampropene “Spanias kamp er vår kamp!” og “Du må ikke sove!” gikk fra landsende til landsende, og i februar 1937, knapt tre måneder etter at Den norske hjelpekomitè for Spania ble etablert, var 56 lokale Spaniakomiteer i sving, fra Kirkenes i nord til Kristiansand i sør. I Trøndelag var på dette tidspunkt - et halvt år etter krigens utbrudd - sju Spaniakomiteer aktivt i gang med hjelpearbeidet, nærmere bestemt på Løkken, Harran, Orkanger, Røros, Steinkjer, Verdal og i Trondheim. Utover i 1937 ble antallet Spaniakomiteer mer enn fordoblet, både nasjonalt og i Trøndelag.
Spaniakomiteen på Røros ble opprettet høsten 1936 av Røros Arbeiderparti, Røros Arbeiderungdomslag, Røros Kommunistparti, Ungdomslaget Magne, Røros Småbrukarlag, IOGT, Røros Arbeideridrettslag og Idrettslaget Bergmann. Den første lederen av den lokale Spaniakomiteen var den kjente kommunisten Johan Wesselvold, medlem av herredsstyret for NKP. Styret for øvrig besto av Ellef Brean, Bernt Hesjedal, Eystein Kvikne, Johan Krog, Johan Moen, Karl Mørk, Hans Persson og Gunnar Viken. Etter en stund ble Wesselvold erstattet av Lars Heksem som formann, ettersom han ønsket å hjelpe republikken på andre måter. Heksem tok samtidig over Wesselvolds plass i herredsstyret.
Spaniakomiteen arbeidet aktivt og arrangerte godt besøkte folkemøter på Røros, Tynset og Glåmos med hjemvendte Spania-kjempere. I februar 1938 fortalte forfatter og journalist Lise Lindbæk fra sine opplevelser i Spania på et “overfylt hus” i Vonheim, der de ifølge avisomtalen hadde “to opplevelsesrike timer i hennes selskap”. Et halvt år etter borgerkrigens slutt, i desember 1939, oppløste Spaniakomiteen på Røros seg selv. Det skjedde etter oppfordring fra sentralleddet i Oslo. I sin tale ved Spaniakomiteens siste møte sa redaktør Reidar Aamo i Arbeidets Rett at han opplevde det som en “stor tilfredsstillelse å se at Bergstaden og distriktets befolkning” gjennom krigsårene hadde vist Spaniasaken “så stor interesse”. Det var et bevis på at “hjertelaget var i orden” i fjellbygdene, mente redaktør Aamo. I sluttrapporten skrev komiteformann Heksem at “alle tilstelninger har vært omfattet med enestående interesse”, noe som også ga seg utslag i et imponerende innsamlingsresultat. Totalt innbrakte de omfattende bøsseinnsamlingene, salget av melkebilletter og ekstrakontingent blant fagorganiserte 4.413, 67 kroner som ble sendt Den norske hjelpekomite for Spania og videre til republikken. Det tilsvarer 123.779 kroner i dagens valuta. I tillegg ble 630 kilo med klær, hermetikk og andre nødvendige varer sendt fra Røros. I sluttordet takket Heksem lokale støttespillere og aktivister, som sammen med lokalavisene fikk en varm takk for “dette strålende resultat”. Han ga en særlig takk til to enkeltpersoner; Røros` egne Spania-kjempere som hadde reist nedover og med livet som innsats forsøkt å stanse fascismens framvekst.
FRA ORD TIL HANDLING
Johan Wesselvold trakk seg som leder i Spaniakomiteen på Røros fordi han bestemte seg for selv å reise til Spania for å slåss. I samtalen med Frank Refsdal i 1974 fortalte han hvordan det gikk til: Da Jørgen Vogt, redaktør i Ny Tid, kommunistavisen i Trondheim, og senere stortingsrepresentant for NKP, besøkte Røros våren 1937 for å verve folk til Spania, “ville han ha hjelp til å få folk, men ingen meldte seg”, erindret Wesselvold, som selv skulle hjelpe til med å skaffe folk, “men det lyktes ikke”. Han var ungkar og drev med gruve- og anleggsarbeid på den tiden og da ingen meldte seg, bestemte han seg snart for å dra selv.
Johan Wesselvold var over 50 år og ble dermed Nordens eldste brigadist. Han kjempet i et mobilt artilleribatteri som ble satt inn ved behov på de mest utsatte frontavsnitt og var eneste nordmann i batteriet. Fra frontlinjen sendte han stadig fargerike krigspostkort hjem til familien på Røros, som tydelig bar bud om hans urokkelige tro på militær seier. Wesselvold er for øvrig blant de norske Spania-kjemperne som er omtalt i flest bøker. Han møtte krigsreporter Lise Lindbæk en sen septemberdag i 1937, da hun traff en gruppe med om lag 25 skandinaver nær brigadens hovedkvarter i Albacete. Han var eneste nordmann blant dem, og hun skrev om ham i klassikeren Bataljon Thälmann, som kom ut mens krigen raste. Ifølge Lindbæk var “Dovregubben”, som hun kalte ham, en ”selvskreven leder for skandinavene der”, og hun fikk ”den glede å overbringe en personlig hilsen til hans gamle mor på Røros.” Kort tid etter at de møttes i Spania, besøkte hun selv Røros og hans familie på det hun kalte “en uforglemmelig dag i dette vakre og høyt kultiverte miljø”. Lindbæk skrev senere om Wesselvold i flere av sine bøker. Han er også omtalt i Yngvar Ustvedts bok om norske frivillige fra 1975 og i boka Pasaremos! fra 1982. I fjor ga undertegnede ut en bok om Norge og Spania-krigen der historien til Nordens eldste brigadist er viet en hel del plass.
Ved et kuriøst sammentreff fikk man for ti år siden en påminnelse om at Wesselvold skrev artikler hjem til lokalavisene fra fronten. Under restaurering av et hus på Røros, nærmere bestemt i Øyaveien 13, fant man tilfeldigvis et eksemplar av Fjell-Ljom datert mandag 14. februar 1938. I avisa sto en artikkel av Johan Wesselvold som han selv kalte “en brevlapp til dere alle sammen, mine gamle kamerater på Røros”. Han skrev om spionasje, sabotasje, oppstander og mord, og unnskyldte “det litt primitive papiret og blyanten, men her i landsbyen er for tiden ikke annet å oppdrive. Det er krig”. Han avsluttet hilsenen med en noe pessimistisk analyse; “kanskje må jeg også gi livet i denne kampen”. Men det tok ikke humøret fra ham; “Det gjør jeg stolt og glad”, skrev han, “men selvfølgelig ville jeg gjerne leve for å se det nye Spania stå herlig fram bak krig og gru.” Han kunne ikke vite det den gang, men han kom levende fra krigen og fikk faktisk oppleve at Spania ble demokratisk.
I 1938 ga NKPs forlag ut propagandaboka Norske frivillige i Spania med Jens Galaaen fra Rørosdistriktet som ansvarlig redaktør. I boka trykket de blant annet et brev fra Wesselvold som han hadde skrevet like etter årsskiftet 1937/38, som viste reaksjonen da han nyttårsaften hadde fått beskjed om at hans far, skolebestyrer Wesselvold, hadde gått bort. “Vet du hva jeg gjorde efter å ha lest brevet i dag morges?”, skrev han hjem til sin mor. “Jeg bad meg fritatt for tjeneste i formiddag og det fikk jeg. Så tok jeg hakke og spade og gikk av sted for å arbeide i en av bombekjellerne som vi lager for at sivilbefolkningen kan redde sig under flyvebombardementene.” Han følte han “måtte arbeide hårdt for ikke å knekke sammen”, og lovte at han skulle komme velberget hjem. Det løftet holdt han. Da han gikk av toget på Røros 14.februar 1939 etter en lang og slitsom reise fra sentralsektoren i Spania, var det ifølge lokalavisen “helt svart av folk på hele stasjonsområdet”. Hundrevis hadde møtt fram for å hilse ham, og Lars Heksem holdt en flammende velkomsttale, mens flaggene vaiet og hurraropene runget over jernbanestasjonen. Han var hjemme igjen.
I mai 1938 trykket Fjell-Ljom en hilsen fra “tre trønderske frivillige i de katalanske skyttergravene i Spania”, deriblant den til nå minst omtalte lokale Spania-kjemperen, “Rørosgutten Einar Aunmo som kjemper på østfronten”. Noen måneder tidligere hadde den 26 år gamle sjåføren reist til Spania. Han var nokså nøyaktig halvparten så gammel som Wesselvold og medlem i Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU). I likhet med Wesselvold reiste han først og fremst av politisk overbevisning. Som et ledd i den såkalte non-intervensjonspolitikken hadde regjeringen Nygaardsvold gjort det ulovlig både å reise til Spania for å kjempe for den lovlig valgte regjeringen – og å verve folk til Spania. Norges kommunistiske parti organiserte vervearbeidet, og ververne opererte i all hemmelighet med et profesjonelt undergrunnsapparat som ble styrt fra partikontoret nær Akerselva i Oslo. De fleste Spania-kjemperne var kommunister, men en god del var også fra Arbeiderpartiet og AUF, eller uavhengige radikalere. Aunmo kom i kontakt med en partimann i Trondheim med dekknavnet ”Sigvall”, og fikk hjelp med praktiske ting som reiserute, billetter og en hemmelig adresse i Paris der han skulle melde seg. Det er meget sannsynlig at denne ”Sigvall” var identisk med redaktør Vogt i Ny Tid, kjent som NKPs fremste verver i Trøndelag.
Det var ikke tilfeldig at Vogt reiste nettopp til Røros for å skaffe folk til Spania. Ved stortingsvalget i 1933 hadde 147 av velgerne på stedet (6,5 %) gitt sin stemme til NKP, i et valg der NKP fikk mindre enn 10 stemmer i de fleste trønderske valgdistrikter. Røros var blant kommunistenes absolutte “bastioner” i Sør-Trøndelag og etter Strinda (Trondheim) det sted der NKP fikk flest stemmer ved valget i 1933, fulgt av Meldal, Malvik og Orkanger. Ved det neste stortingsvalget, i oktober 1936, ble det avgitt 2.588 stemmer i det man kan kalle ”Stor-Røros” (valgkretsene Røros by, Røros landsogn, Glåmos og Brekken), hvorav 1.662 (64,2 %) gikk til Arbeiderpartiet, mens 669 stemte Venstre (25,9 %) og 212 Høyre (8,2 %). Bondepartiet fikk 24 stemmer (0,9%), mens 16 stykker (0,6 %) ga sin stemme til Nasjonal Samling. NKP fikk null stemmer i dette valget, ettersom partiet ikke stilte valgliste fordi man ønsket sammenslåing med Arbeiderpartiet på landsplan. Det bodde imidlertid trolig omlag 150 kommunister på Røros mens den spanske borgerkrigen pågikk. To av dem dro til Spania som en følge av det hemmelige vervearbeidet til partiet og Vogt.
Tidlig i 1938 kom Einar Aunmo seg over grensen til Sverige uten problemer og tok jernbanen til Trelleborg helt i sør, der han gikk om bord i et skip med kurs for den tyske havnebyen Sassnitz. Det var med blandede følelser han gikk i land i Hitlers Tyskland, vel vitende om at han skulle ta seg gjennom landet til Frankrike og deretter inn i Spania for å slåss mot blant annet tyske styrker. Gjennom nazi-Tyskland reiste han sammen med en gruppe sjøfolk som var ute i et annet ærend - de skulle mønstre på et skip i Marseille. Reisen gjennom Tyskland gikk bra, selv om det var nokså spesielt å se flaggene med hakekors som hang overalt i byene og uniformerte nazister i gatene. Før avreise hadde han fått utlevert halvparten av et bilde av et reinsdyr som han måtte ta godt vare på. Han gjemte det godt, blant annet under gebisset på vei til den hemmelige adressen i Paris, der den andre halvparten ventet.
Vel fremme i Paris reiste sjøfolkene videre til Marseille, mens Aunmo raskt fant fram til det avtalte møtestedet, et av kontorene til De internasjonale brigadene. Der viste han fram bildet med reinsdyret som beviste at han ikke var provokatør eller spion, men klarert og sendt via de riktige kanalene i Norge. På kontoret hadde de den andre biten av bildet. Han gjennomgikk intervjuer og kontroller før tillatelse til å reise videre til Spania. Etter to uker i den franske hovedstaden kom endelig klarsignalet om reise sørover til Toulouse nær den spanske grensen. Der gjennomgikk han en grundig legesjekk og ble umiddelbart erklært stridsdyktig. Aunmo var aktiv idrettsutøver i Arbeidernes Idrettsforbund (AIF), og var ”i fin form”, men kunne ikke unngå å merke seg at mange av de frivillige led av ”dårlig kondisjon”.
Både viljen og kondisjonen ble satt på prøve da han i februar 1938 sammen med en gruppe frivillige krysset grensen til fots over Pyreneene i nattemørket. Reisen tok mange timer på smale stier langs fjellsider og over fjellpass. Det var mørkt og kaldt, og de gikk i en lang rekke langs stien bak en lokalkjent fjellfører. Den fransk-spanske grensen var stengt siden de demokratiske landene trodde de kunne hindre fascismens framvekst ved streng nøytralitet eller ”non-intervensjon” i forhold til Spania. Den lille gruppa ble hentet i lastebil på en liten grusvei på spansk side og kjørt til den enorme festningen San Ferran på et høydedrag like utenfor byen Figueras. Over inngangen til den massive festningen, en av de største i Europa, vaiet det katalanske flagget side om side med republikkens trikolor. Etter noen dager ble de sendt med tog sørover via Barcelona og Valencia til den støvete byen Albacete på høysletten i retning Madrid. På tyrefekterarenaen i Albacete ble de ferske rekruttene stilt opp, og tildelt militær avdeling. Aunmo hadde tjenestegjort i det norske artilleriet, men til hans irritasjon ”tok de ikke noe hensyn til det”. Han ble fotsoldat i infanteriet.
Som de fleste norske havnet han i den tysktalende 11. brigade, 2. bataljon, den såkalte ”Edgar Andrè”-bataljonen, oppkalt etter en kommunist som var halshugget av Hitlers bødler to år tidligere. Siden han ikke snakket noe fremmedspråk annet enn litt tysk, passet det ham bra. Han ble plassert i bataljonens 1.kompani (”Antikainen-kompaniet”, oppkalt etter en finsk kommunist). Troppen (seksjonen) han havnet i, besto av flere norske og fikk derfor navnet “Egede-Nissen”, etter Adam Egede-Nissen fra Levanger, datidens formann i NKP.
KAMP MOT OVERMAKTEN
Mens Aunmo lå i treningsleir ved Albacete satte opprørshæren i gang en voldsom offensiv på Aragon-fronten mellom Zaragoza og kysten, og presset regjeringsstyrkene tilbake fra skanse til skanse i områder de selv hadde erobret året før. Etter et par uker med fysisk, militær og strategisk trening nær Albacete ble derfor Aunmos bataljon sendt til høylandet i Aragon. De gikk i stilling ved en av de mange sideelvene til Ebro-elva, vel vitende om at Francos elitestyrker var på vei ned mot dem.
I krigssonen var maten enkel: Erter (”Garbanzos”), kokt og blandet i olje. Alltid suppe to ganger om dagen. Klippfisk en gang i blant. De hadde en daglig rasjon tørt brød, samt store mengder lokal appelsinmarmelade. Alltid vin til middag, skjønt de spanske soldatene var redd for at skandinavene skulle få tak i sterkere saker, ”for da ble de litt gærne”, mente de. Det fantes nesten ikke vann oppe på sierraen, og jo nærmere sommeren man kom, jo mer prekær ble vannmangelen. ”Det var forferdelig tørt på høysletta, og vi kunne være flere dager uten vann”, mintes Aunmo. Soldatene visste godt når det nærmet seg angrep og førstelinjetjeneste ved fronten, for da fikk de ikke utlevert mat, ifølge Aunmo fordi ”magen skulle være lettere å reparere hvis vi ble såret.” Selv i stummende mørke mente skandinavene at de kunne kjenne igjen spanske avdelinger ”på hvitløkslukta”. Luseplagen var enorm. Det nyttet simpelthen ikke å bli kvitt de små krypene, selv om kompaniet hadde egne stasjoner der de stappet klærne inn i en slags dampovn, ”men det så ut til at lusa tok seg lite nær av den behandlingen, den bare klekka”.
Rørosingen lærte seg raskt noe spansk, ”kommandoer og slikt”, og samarbeidet mellom utlendingene og de stadig flere spanjolene som fylte rekkene i de internasjonale brigadene, gikk overraskende bra. Det eneste han merket av gnisninger internt var mellom svenske og tyske brigadister. Kjentfolk på Røros sendte stadig tobakk nedover, men de etterlengtede pakkene kom aldri fram til Aunmo. De hadde nemlig “en egen evne til å bli borte på veien”, konstaterte han oppgitt. Men til hans store glede mottok han stadig brev hjemmefra der ute i skyttergraven i den glohete forsommeren. En dag mens kompaniet lå i hvilestiling, fikk han sågar utdelt lokalavisa Arbeidets Rett fra kompaniets politkommissær som også fungerte som postombærer.
Fottøyet var svært enkelt, og Aunmo brukte enkle, flate tøysko kjent som ”alpargatas”. Uniformene i regjeringshæren var også av varierende kvalitet, men etter hvert som kampene tiltok i styrke, kunne soldatene overta døde medsoldaters utstyr. “Det var stadig noen som falt, og da ble deres klær brukt”, ifølge Aunmo. Han syntes det var besynderlig og trist at en regjeringshær kunne være så elendig utstyrt, og var ikke i tvil om at det skyldtes “non-intervensjonspolitikken” og blokaden som de demokratiske landene, inkludert hjemlandet hans, hadde innført for å isolere krigen i Spania.
Ukene i Aragon ble ikke som han hadde forventet. Bittert måtte han bare konstatere at ”det var tilbaketog og hele brigaden holdt på å gå i oppløsning”. De måtte snart bryte opp, trekke seg tilbake og finne nye defensive posisjoner på grunn av fiendens framgang. I sin ilddåp opplevde han at flere landsmenn mistet livet; “Vi mista mange folk, deriblant en kjent spydkaster fra AIF”. Opprørshæren var ikke til å stoppe, og dens offensiv endte ikke før man nådde Middelhavets bredd ved Viñaroz, og dermed delte det republikanske Spania i to. Catalonia og Barcelona i nordøst var dermed adskilt fra sentralsektoren med Valencia og Madrid. Den lovlig valgte regjeringen hadde tidligere flyktet fra Madrid til Valencia og deretter til Barcelona. Situasjonen etter den ydmykende Aragon-retretten våren 1938 var alvorlig, og tapene var store. Einar Aunmo var blant de heldige som kom seg uskadd over Ebro-elva og i sikkerhet på østsiden, der regjeringshæren hadde store reserver og godt befestede posisjoner. Den vannrike elva, blant de største i landet, ble med ett frontlinjen som skilte Catalonias forsvarere fra de framgangsrike opprørerne på den andre elvebredden.
SERSJANT AUNMO OG EBRO-SLAGET
Etter retretten ned gjennom Aragon våren 1938 samlet regjeringsstyrkene seg på østsiden av Ebro, der de slikket sine sår og kom til hektene. På forsommeren ble nye årskull med soldater utskrevet, og Aunmo opplevde at lokale guttunger ned i 17-18-årsalderen fylte opp rekkene i kompaniet. De tilhørte det som ble kjent som “Quinta del Biberó” (“Tåteflaskebrigaden”) og var uttrykk for den desperate situasjonen regjeringshæren befant seg i. I nattemørket strømmet det saktegående, mørke lastebiler fullastet med nye soldater til de mange landsbyene i vindistriktet Priorat, knapt tre mil fra havet og noen kilometer fra Ebro-elva.
På forsommeren ble Einar Aunmo sendt ut på rekognoseringsoppdrag i fjellene nær landsbyen Falset sammen med en tysker, en fra Luxembourg og en annen trønder, Odd Ressem. Fra høydedragene kunne de se over elva til området de hadde rømt noen måneder tidligere. Han merket at noe var i gjære. Lufta var full av rykter om en kommende republikansk offensiv i området. Einar Aunmo ante det ikke, men var i ferd med å bli kastet inn i det som enkelte militærhistorikere omtaler som et av verdenshistoriens tretti viktigste og største slag, Ebro-slaget.
Om natten 25. juli 1938 gikk den republikanske hæren til en siste, desperat offensiv over Ebro. Den dagen ble Einar Aunmo fra Røros utnevnt til sersjant og fikk kommandoen over sin seksjon (tropp) som besto av 32 mann fra Spania, Tyskland og Luxembourg. De disponerte tsjekkiske maskingevær og rifler, samt franske håndgranater. Som mange av medsoldatene manglet han stålhjelm, men hadde spade til å grave skyttergraver og stillinger på den andre siden. Aunmo tilhørte 35.divisjon i Ebro-hæren, som krysset elva ved byen Ascò som en av de første enhetene. De nedkjempet motstanden i området før de tok seg opp langs veien mot Fatarella. Etter kort tid inntok de også denne byen og bega seg mot det strategiske målet for angrepet, Gandesa. Landsbyen ligger i en åpen dal ned mot Ebro i skyggen av de bratte fjellformasjonene Sierra Pandols og Sierra Caballs. Til deres glede hadde regjeringshæren erobret landsbyen Corbera som lå noen kilometer nedenfor Gandesa, og de inntok sine posisjoner mellom de to byene. Men det skulle bli vanskelig å fortsette framgangen.
Til hans enorme skuffelse var sambandstjenesten ved frontlinjen svært dårlig, det var ”mye rot”. Mens sersjant Aunmo og hans seksjon lå i provisoriske stillinger på de flate olivenmarkene foran en velutstyrt fiende forskanset i solide stillinger i Gandesa, kunne han ikke vite hvilke avdelinger som lå til høyre eller venstre for seg. Samband med egne artillerienheter eksisterte heller ikke. ”Dessuten hadde vi lite artilleri”, freste han når han tenkte tilbake på kamphandlingene. Forsvarerne av Gandesa, derimot, hadde batterier trygt plassert på høydene bak byen som jevnlig bombarderte deres framskutte stillinger. Opprørshæren hadde dessuten overlegen luftstyrke og tyske flyangrep vanskeliggjorde erobringen av Gandesa.
Målsetningen var å snarest innta Gandesa som ligger i et veikryss på sletten, og derfra presse opprørshæren bakover, for på den måten få fotfeste vest for Ebro og dermed avlaste andre frontavsnitt. Aunmo deltok i stormangrepet i retning kirkegården i utkanten av Gandesa, et område som ble forsvart av spanske og marokkanske styrker. Samtidig som regjeringshæren stanget mot Gandesa, så de hvordan lastebil etter lastebil med forsterkninger til fienden ankom fra sikre posisjoner bak fronten, samtidig som de selv kjempet med ryggen nærmest mot elva som lå få mil bak dem.
Aunmo deltok i Ebroslagets første hektiske dager, inntil han 1. august ble truffet av granatsplinter i ryggen og beina mens han lå i første linje. Det var trolig nedslag fra en bombekaster som rammet ham. Smerten var intens. Han ble raskt fraktet på båre til Corbera og tilbake over Ebro-elva via en av de provisoriske bruene som var satt opp. Deretter ble han operert på sykehuset i kystbyen Mataro før noen ukers rekonvalesens i sentrum av storbyen Barcelona. Han var etter forholdene heldig, og operasjonene var vellykket. I Barcelona traff han blant andre Fredrik Haslund som jobbet for Den norske Spaniakomiteen og Lise Lindbæk, samt sjøfolk fra et norsk skip i havnen som etter sigende gikk med korn og antiluftskyts fra Sovjetunionen. De ga landsmannen hermetikk og såpe, og inviterte ham om bord. Han takket høflig nei, fordi han visste at han kom til å bli regnet for desertør dersom han besøkte skipet.
KAMPEN FORTSETTER
Straks han ble erklært frisk, ble han fraktet tilbake til Ebro-sektoren og plassert i en reserveavdeling i påvente av ny fronttjeneste. 21.september erklærte imidlertid president Negrin i Folkeforbundet i Geneve at republikken ville sende utlendingene som slåss i De Internasjonale brigadene tilbake til sine hjemland, i et forgjeves forsøk på å vinne sympati blant de demokratiske statene. I slutten av september ble derfor Aunmo og resten av brigadistene trukket tilbake fra Ebro-området. De leverte fra seg våpnene og ble plassert i landsbyer rundt om i Catalonia i påvente av hjemreisen.
Mer enn 12.000 frivillige skulle sendes hjem, og store mengder papirarbeid, venting og byråkrati frustrerte de norske i oppsamlingsleiren. De trengte pass, samt tillatelse fra franske myndigheter for innreise og gjennomreise, og skulle intervjues av en kommisjon fra Folkeforbundet før avreise. Rapportene fra Ebroslaget ble stadig dystrere, og utålmodigheten økte dag for dag. Derfor forlot Aunmo leiren en dag i oktober, sammen med fem landsmenn som ønsket å krysse grensen på egen hånd. Ekspedisjonen kom vel fram til grensen, men ble avvist av franske grensevakter fordi de manglet penger og nødvendige papirer. De ble sendt tilbake og havnet i en ny samleleir der de ble liggende i over en måned. I slutten av november kom Aunmo seg endelig over grensen, som del av den første store gruppe norske frivillige. De reiste via Paris til en belgisk havn og ankom Bergen med båt 25. november. Noen fryktet fengsling og bøter fordi de hadde brutt norsk lov, men i stedet ble de møtt av musikkorps og tusenvis av jublende mennesker i havneområdet. De tok tog til Oslo neste dag, og også ved ankomst Østbanestasjonen i Oslo fikk de en heltemottakelse. Byens ordfører og kjente folk fra så vel regjeringspartiet som kommunistpartiet møtte dem. Senere på dagen holdt redaktør Martin Tranmæl en flammende tale i et fullsatt Folkets Hus. Deretter ble hele gruppen fotografert iført bandolær i den spanske republikkens farger og baskerlue.
Siste etappe var opp fredelige Østerdalen og hjem til Bergstaden. Kontrasten til kaoset han nylig hadde opplevd ved Gandesa kunne knapt vært større. Et par måneder senere, på nyåret 1939, kom også Johan Wesselvold hjem som en av de siste norske. Han hadde deltatt i kamper på sentralsektoren mellom Valencia og Madrid i september 1938 da de internasjonale brigadene ble trukket tilbake, og det tok tid å kunne ta seg sjøveien fra Valencia til Barcelona med fare for torpedering fra italienske skip eller luftangrep fra tyske fly.
Vel hjemme hadde begge ønske om å mobilisere folk til innsats for Spania, og utover våren 1939 holdt de til sammen nærmere førti foredrag over hele Trøndelag og i Østerdalen; Aunmo 19 og Wesselvold 18 stykker. Eksempelvis holdt sistnevnte et foredrag i Sangerhuset i mars 1939 som ifølge Arbeidets Rett var omfattet med så stor interesse at “en halv time før fastsatt tid var lokalet overfylt og mange kom ikke inn”. Avisens utsendte var svært begeistret for foredraget, og mente Wesselvold talte “saklig og respektvekkende” og “overbevisende under åndeløs stillhet for et meget interessert publikum”. Folk på Røros fulgte republikkens siste krampetrekninger med stor interesse, men knapt tre uker etter det godt besøkte foredraget i Sangerhuset var krigen slutt og general Franco eneveldig hersker i landet.
Aggressivt spredte fascismen seg videre fra land til land, og knapt ett år senere var Norge okkupert av styrkene til Hitler, general Francos nære allierte. I grålysningen klokka 6 om morgenen 8. september 1942 ble Einar Aunmo arrestert på Mølmannsdalsgården av det norske statspolitiet og tyske soldater som hadde tatt seg til gården sammen med en veiviser. Han havnet først på Vollan fengsel i Trondheim før han tidlig i oktober ble overført til Falstad med tog. Sammen med sine medfanger måtte han gå de siste kilometerne i gjørme til knærne. “SS Strafgefangenenlager Falstad” var opprettet i november 1941 og den nest største leiren i landet etter Grini. Totalt satt omlag 4.500 fanger i fangenskap i leiren bak piggtråden, dominert av den majestetiske murbygningen som i dag er et minnested og senter for menneskerettigheter. I fangenskap møtte han flere av karene han hadde kjempet sammen med mot blant annet tyske styrker i Ebro-slaget fire år tidligere.
Samme dag som Aunmo ble tatt, ble også Johan Wesselvold arrestert på Røros. De ble fraktet til Trondheim i forskjellige biler. Etter en tid på Vollan og noen uker på Falstad kunne Wesselvold i november reise tilbake til Røros. Da Aunmos kone, Hanna, hørte at han var tilbake, besøkte hun ham for å høre nytt om Einar. Wesselvold fortalte at de hadde sittet i ulike celler og ikke hatt kontakt under fangenskapet.
Einar Aunmo var fange på Falstad leir til 11.januar 1944, hvorpå han ble overført tilbake til Trondheim, med fangetjeneste på bilverkstedet på Misjonshotellet. Resten av krigen bodde han på hybel i Rønningsbakken, med meldeplikt hver morgen kl 06.00 på Misjonshotellet, der Henry Rinnan og hans bande drev sin virksomhet. Han slapp ikke unna straffejobben før freden kom, og 9. mai 1945 kunne han endelig reise sammen med sin kjære Hanna tilbake til Bergstaden.
I samtalen med Frank Refsdal i 1974 ga Aunmo uttrykk for at han mente arrestasjonen og fangenskapet skyldtes ”Spania-innsatsen og grenselosvirksomhet”. Det er lite tvil om at han ble arrestert hovedsakelig pga. sin fortid som brigadist. Flere titalls spaniaveteraner på øst- og vestlandet ble nemlig fengslet den samme uka i september 1942. Mange av dem havnet, i motsetning til Aunmo og Wesselvold, i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.
ALLTID HUSKE, ALDRI GLEMME
Det var et særlig sterkt Spania-engasjement i mange industri- og gruvesamfunn her i landet. Slik var det også i andre land. For eksempel utgjorde gruvearbeidere fra Wales, Skottland og Nord-England en stor del av de ca. 2.500 britiske frivillige. Det heter at arbeiderne fra disse distriktene sto for en politisk tradisjon med militant fagforeningskultur kombinert med politisk radikalisme og internasjonalisme som de tok med til Spania. Kanskje kan noe av det samme sies om de som reiste fra Røros, Rjukan, Sarpsborg og Odda. I dag finner man små og store minnesmerker som hedrer lokale Spania-kjempere mange steder på de britiske øyer. Nærmere femti minnetavler og monumenter er reist – og tallet øker stadig. Særlig i gruvebyene har det vært kultur for å hedre brigadistenes minne. Britene har også reist en minnetavle på Høyde 705 nær Gandesa der den britiske bataljonen led store tap.
I 2011 er det 75 år siden borgerkrigen i Spania brøt ut. Naturen går sin gang og det er således ikke mange tidsvitner igjen som opplevde retretten i Aragon, Ebro-slaget eller flukten fra Spania. Det er nå ti år siden den siste norske Spania-kjemperen gikk bort, og i sommer døde trolig den siste gjenlevende nordmann som drev aktivt vervearbeid for De internasjonale brigader til den spanske republikken i 1937-38.
I sitt vakre Spania-dikt skriver Inger Hagerup at man må “Alltid, alltid huske – aldri, aldri glemme” det som hendte under borgerkrigen. Det gjelder i høyeste grad også i vår tid – og i tiden som kommer. Det finnes fem norske minnesmerker som hedrer de som slåss mot fascismen i Spania; En stein nær Lofotkatedralen i Kabelvåg, der prost Skjeseth risset inn minnet om sin sønn, AUFeren Gunnar Skjeseth, som falt ved Jarama i februar 1937. Billedhuggeren Nils Aas` massive monument i Birkelunden på Grünerløkka i Oslo, reist i 1989, til minne om de norske som kjempet og falt i Spania. En minneplakett ved inngangen til Folkets Hus i Kristiansund til minne om to lokale Spania-kjempere, reist i 1997. En minnetavle over Oluf Milde fra Odda som falt i Spania i 1937 er reist av LO i Indre Hardanger på Smelteverkstomta i sentrum av Odda. Et portettbilde av Einar Juul Pettersen fra Sarpsborg som falt ved Ebro i september 1938, som henger i Sarpsborg Folkets Hus. De to sist nevnte minnesmerkene er reist i løpet av 2010, og et fellestrekk er at det særlig er fagbevegelsen lokalt som har tatt ansvar for å sikre at ettertida skal minnes de som på et tidlig tidspunkt så hvilken fare fascismen representerte og var villig til å risikere alt for å stanse dens framvekst. For ordens skyld – og kanskje som en liten oppfordring: Det finnes i skrivende stund intet Spania-minnesmerke i Trøndelag (…)
EPILOG
Opplevelsene i Spania preget Einar Aunmo (1912-1987) hele livet. Han glemte aldri den bitende nattekulden over Pyreneene, vannmangelen og den stekende heten under kampene ved Gandesa eller desperasjonen i skyttergravene uten artilleristøtte, noen hundre meter unna en overlegen fiende. Tross store angstrengelser og tap ble Gandesa aldri erobret. Opprørshæren, som besto av marokkanske, italienske og spanske enheter med tysk fly-og artilleristøtte sto imot angriperne. Ebro-slaget varte i 115 dager, kostet titusener av menneskeliv og ble det siste store slaget i borgerkrigen. Tretten nordmenn mistet livet nær Gandesa, blant dem Trondheims-gutten Odd Olsen. Kort tid etter at regjeringshæren var presset tilbake over Ebro, veltet en seierssikker opprørshær over elva og erobret Barcelona i slutten av januar 1939. Da var Einar Aunmo hjemme på Røros. Johan Wesselvold befant seg ikke langt unna Barcelona på det tidspunkt, han hadde ennå ikke fått lov til å krysse grensen til Frankrike. Snart var også han på vei hjem.
Etter krigen snakket Aunmo lite med andre enn sine nærmeste om tiden i Spania. Opplevelsene i Spania knyttet imidlertid ham og sambygdingen Johan Wesselvold (1886-1979) sammen, og når de to fra tid til annen lavmælt snakket om krigen, forstod de hverandre godt og viste hverandre stor respekt. De var blant få norske Spania-kjempere som fikk oppleve overgangen til demokrati etter diktatoren Francos død i 1975. Forståelig nok gledet de seg over at demokratiet seiret til slutt.
Den 13.august 1955 fikk Einar Aunmo en gave fra Johan Wesselvold, samt en personlig hilsen som understreket det spesielle fellesskapet mellom områdets eneste Spania-veteraner. Den kunstnerisk anlagte Wesselvold var en dyktig amatørmaler, som i unge år hadde lært av Harald Solberg da han var på Røros. Han ga Aunmo et originalt kunstverk han hadde laget selv, en vakker kullstifttegning som viste to sørgende smågutter ved siden av sin døde far på en spansk landevei. Trassig knytter den døde neven til republikkens hilsen. Motivet var en rekonstruksjon av et litografi Wesselvold selv hadde sett på et kunstmuseum i det beleirede Madrid i 1938, et bilde som grep ham så sterkt at det siden hadde stått ”som et uslettelig punkt” i hans hukommelse. På baksiden av kunstverket, som i dag henger på veggen hos familien Aunmo på Røros, skrev han at ”Bildet har jeg tegnet til min venn Einar Aunmo, som minne om den tiden vi begge deltok i den Internasjonale brigade i kampen mot fascismen”. Han gjentok hovedårsaken til at de begge hadde følt seg kallet til å reise til Spania nesten tyve år tidligere: ”Fascismen må slås på spansk jord – hvis ikke må hele Europa blø.”
-- -- -- --
Takk til: Biblioteket på Røros som hjalp til med å finne oppslag i lokalavisene fra 1937-39. Tor Aunmo for gode samtaler om farens tid i Spania, hans mor Hanna for informasjon om tiden etter Spania-reisen. Knut Danielsen for at han kastet lys over onkelen Johan Wesselvolds erfaringer i Spania. Frank Refsdal som i 1971-75 gjorde et banebrytende arbeid med å intervjue gjenlevende norske Spania-kjempere og bevarte intervjuene slik at de ble tilgjengelige for ettertiden. Rørosmuseet for deres bidrag til at denne delen av historien ikke blir glemt.
